I farfars fotspor

Kaffepausen med Merete Camilla Ødegaard
«Farfar hadde det sikkert mye verre», tenker konservator Merete Camilla Ødegaard ved Alta museum når ting er vanskelig.
10. august 2021

I artikkelserien Kaffepausen får vi et spennende innblikk i arbeidshverdagen til våre tillitsvalgte.

Merete Camilla Ødegaard (58) jobber som konservator ved Verdensarvsenter for bergkunst – Alta museum. Hun begynte som styremedlem i 2016 og ble leder for lokallaget i 2018.

Når og hvor drikker du din første kaffekopp?

Kaffe er for meg veldig forbundet med jobb, særlig nå for tiden når det ikke blir så mange kafébesøk. Det aller første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å drikke kaffe. Favorittkoppen min kjøpte jeg på en reise til Cuba for noen år siden, den har bilde av Che Guevara. Utover dagen drikker jeg mest te.

Hva er det første du gjør når du kommer på jobb?

Det kommer litt an på hva jeg skal gjøre. Jeg slår på pcen, sjekker mail og starter forberedelsene til dagen. Ofte blir jeg stående og prate med en kollega inne på lunsjrommet når jeg henter meg kaffe.

Topp tre grunner til å bli tillitsvalgt?

  • Fordi jeg synes fagforeningsarbeid er veldig spennende og interessant.
  • Du lærer mye om samfunnet og de avtaler og regler som styrer arbeidslivet.
  • Forhåpentligvis kan du gjøre en positiv forskjell i saker som angår både enkeltmedlemmer og hele Forskerforbundets lokallag på arbeidsplassen.

MERETE CAMILLA ØDEGAARD

– Jeg har lært mye gjennom Forskerforbundet via kurs, og fått hjelp av sekretariatet. Du lærer mye av å jobbe med så flinke folk.

Hva innebærer jobben din?

Veldig mye forskjellig. Jeg er konservator og utdannet sosialantropolog, og har mange ulike oppgaver. Jeg er norsk prosjektleder for et formidlingsprosjekt som heter «Den nordlige delen av verdensarven Struves meridianbue». Struves meridianbue er et oppmålingsarbeid som ble gjort langs en linje mellom Svartehavet og Hammerfest på midten av 1800-tallet. Det tok geodeter og astronomer fra flere land over 40 år å gjennomføre. Arbeidet ble ledet av den russiske astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struve, og formålet med oppmålingen var å kunne bestemme jordas nøyaktige form og størrelse. Den nordlige delen av meridianbuen går fra Tornio ved Bottenviken, opp gjennom Tornedalen og via Kautokeino og Alta til Fuglenes i Hammerfest, så jeg har både finske og svenske kolleger i prosjektet.

Dessuten holder Alta museum på å fornye basisutstillingene, og jeg deltar med kunnskap om noen av temaene som skal inngå der. Jeg er også i gang med forberedelser til et bokprosjekt, og har ansvar for blant annet et nytt arkivsystem og museets bibliotek.

Hvordan ble du tillitsvalgt?

Vi er et ganske lite lokallag. Alta museum har 23-24 helårsansatte, og av dem er 12 medlemmer i Forskerforbundet. Ledervervet har gått på omgang, og nå var det min tur og meg det passa for. Jeg synes fagforeningsarbeid er veldig spennende og artig, og føler nok at jeg er arvelig belastet.

Farfaren min, Peder Ødegaard, var leder i Norsk treindustriarbeiderforbund, som var en del av LO, fra 1935 til 1954. Han døde da jeg var bare ti år, så jeg kjente han best som en snill farfar. Men etter hvert har jeg funnet ut mer om han og hans politiske engasjement, og han var en fascinerende person. Når ting er vanskelig tenker jeg på farfar, og at han sikkert hadde det mye verre.

Hva er din hjertesak som tillitsvalgt?

Jeg synes det er viktig er å bidra til at virksomheten jobber etter regelverk og tariffavtaler, og at slike ting er langt framme i bevisstheten. Arbeidslivet blir oversiktlig og ordentlig hvis man jobber etter lover og regler.

Hvilke personlige egenskaper drar du nytte av som tillitsvalgt?

Jeg har alltid vært samfunnsengasjert, og jeg tror det er veldig viktig å vite hva som rører seg i samfunnet. Jeg er heller ikke redd for å kaste meg ut i nye ting, jeg liker å bli utfordret til å lære meg og sette meg inn i nye ting. Det må man være som tillitsvalgt.

Når får du tid til arbeidet som følger med det å være tillitsvalgt?

Vi er en liten virksomhet, og det er korte veier hos oss. Derfor blir det ofte prosjektbasert arbeid og intens innsats i kortere perioder når noe må gjøres.

Hva er det mest givende med vervet?

Det er artig når man får gode resultater, og ser at ting er til daglig hjelp for medlemmene. Vi holder for eksempel på å revidere personalhåndboka som trengte et ansiktsløft og utdyping, og har fått på plass en veldig bra seniorpolitikk. Den er en kombinasjon av generelle og individuelle tiltak, for eksempel at alle automatisk får ti ekstra fridager per år ved fylte 62 år, mens ytterligere tilpasning av oppgaver, arbeidstid og arbeidstempo kan avtales individuelt.

Det blir også kartlagt behov for kompetanseheving, ønsker og forventninger til seniortiden, gjennom særskilte samtaler mellom arbeidsgiver og den ansatte som starter det året man fyller 58. Individuell oppfølging gjennom bedriftshelsetjenesten og ekstra tid til trening inngår også i seniorpolitikken.

Verneombudet og jeg har også laget et forslag til nye varslingsrutiner som øker bevisstheten rundt hva som er varsling og hvordan varsler skal håndteres på Alta museum. Jeg har lært mye gjennom Forskerforbundet via kurs, og fått hjelp av sekretariatet. Du lærer mye av å jobbe med så flinke folk. Det har kanskje vært det mest givende.

Har du en situasjon du som tillitsvalgt ikke kommer til å glemme?

Det var noen uker med kaos i mars da koronaen slo inn. De siste årene har Alta museum hatt rundt 60 000 besøkende, de aller fleste om sommeren. Da Norge og nesten hele verden gikk i lockdown, sto det snart klart at vi ville miste en stor del av de egeninntektene vi hadde budsjettert med. Jeg tror vi var et av de første norske museene der ledelsen vurderte å permittere ansatte. På den tiden var regelverket uklart. Jeg argumenterte med at det ikke var lov siden vi er en virksomhet med betydelige offentlige tilskudd, men ledelsen fikk beskjed fra KS bedrift, som vi er medlem av, at det kunne vi. Hverken Norges museumsforbund, NAV eller Kulturdepartementet kunne heller si nøyaktig hvilke regler som gjaldt.

Jeg og tillitsvalgte ved andre museer som også var tidlig ute med permitteringsdiskusjoner, fikk god hjelp av Forskerforbundet sentralt. De ble vår part inn mot de sentrale myndighetene samtidig som de var en uvurderlig støtte i en vanskelig situasjon, i alle fall for meg. Det var intenst og veldig slitsomt. Rett før påske ble det avklart at museene hadde mulighet til å permittere ansatte, og da samarbeidet jeg og ledelsen godt for å finne en felles forståelse og en permitteringsordning som skulle være så skånsom som mulig. Vi hadde en rullerende ordning fra påske til sankthans, en måned permittering på hver, sånn at det alltid var folk på jobb. Det ble tatt hensyn til personlige situasjoner i forhold til når man ble permittert. Avisene slo opp saker om lange saksbehandlingstider på NAV, og at mange måtte vente i flere måneder før de fikk utbetalt dagpenger. Derfor fikk vi også på plass en ordning der arbeidsgiver tilbød et lån tilsvarende dagpengene den måneden den ansatte var permittert til de som ønsket det. Dette skulle så tilbakebetales så fort utbetalingen fra NAV kom. På den måten sikret vi at ingen ble stående med skrapet konto.

Hva håper du å ha oppnådd som tillitsvalgt den dagen du sier fra deg vervet?

Jeg håper Forskerforbundet blir sett på som en positiv ressurs på arbeidsplassen, som kan bidra på mange områder.

DU KAN OGSÅ VÆRE INTERESSERT I